Ralissas kennel

Spesiellt for Leonbergeren

Leonbergeren er en av de svært få raser hvor man med sikkerhet kjenner rasens opprinnelse. Rett ved Stuttgart, i den sørlige delen av Tyskland, ligger en liten by ved navn Leonberg. Her levde fra 1808 til 1889 rådmann Heinrich Essig. Han var glad i alle slags dyr, og hans hjem ble av mange betraktet som en liten dyrehage. 
Av alle disse dyrene var det nok hundene som var hans største interesse. Essig var ikke ukjent med hundeavl, og han hadde all den idealisme og stahet som er nødvendig for å begynne arbeidet med å utvikle en helt ny hunderase. 

Hvilket motiv han hadde for å starte sitt nye oppdrett er vel ikke helt klart. Det heter seg imidlertid at hans mål var å krysse frem en hund som lignet løven i Leonbergs byvåpen. I dag må vi vel være enige om at han i så fall har han lykke svært godt.  
Som grunnlag benyttet Essig seg av sort/hvit newfoundlender (senere kjent som Landseer), langhåret St. Bernhard og Pyreneer. 
Den første "ekte" hund av denne nye rasen skal være født i 1846 og fikk navnet Leonberger etter Essigs elskede hjemby. 
 

Når den første Leonbergeren kom til Norge kan vi dessverre ikke si med sikkerhet. Det er sagt at det fantes Leonbergere både på Sørlandet, i Hedemarkstraktene , på Ringerike og i Ski. Sigrid Undset nevner også en leonberger i en av sine bøker. 
De fleste av disse tidligere Leonbergere ble tatt hjem til Norge av sjøfolk, og en del kom også til Norge etter krigen, sammen med de første som var med i tysklandsbrigaden.  
Den første leonberger i moderne tid ble tatt inn til Norge i 1977 av Anne-Marie Smith. Denne tispen som het Adele von Murrtal, regnes i dag som stammor og starten for leonbergerens nye æra i Norge. 

De første årene var det naturligvis ikke så mange eksemplarer av Leonbergeren i Norge. Tilgangen til valper var begrenset, men etter hvert så ble det også importert valper både fra Sverige og Danmark og antallet vokste stadig. 
I 1983 ble det i Klubben for Større Selskapshunder (KSS) opprettet en egen rasegruppe for Leonberger og dette årstallet regnes som starten for det organiserte arbeidet med Leonberger i Norge. 

Den 1. januar 1991 ble så Leonbergerens egen raseklubb startet. Klubben fikk navnet Norsk Leonberger Klubb (NLBK). 
Klubbens formål er å fremme Leonbergeren som rase i forhold til FCI's standard gjennom avlsarbeid, utstillinger, lydighets- og brukshundaktiviteter. 
Klubben er tilsluttet Norsk Kennel Klub og den Internasjonale Leonberger Union. 
 

Å KJØPE LEONBERGER.
Å anskaffe hund vil si det samme som å få et familiemedlem som er helt avhengig av deg de neste 8 - 12 årene. Det er viktig å tenke nøye gjennom saken før du går hen og kjøper valp, eller overtar en voksen hund. F.eks: 

• Vil hele familien ha hund?

• Har vi tid til å ha hund?

• Har vi økonomi til å ha hund?

• Kommer hunden til å ha selskap på dagtid?

• Har vi muligheter til å ta hånd om en så stor hund?

• Har vi boforhold som passer?

• Har du svart ja på spørsmålene kan du tenke på om leonbergeren er rett rase for deg/dere. Håper du gjennom denne siden og på andre måter kan finne svar på det spørsmålet.

Det å ha hund har også noen negative sider som det kan være greit at familien diskuterer. Leonbergeren er en stor rase med mye pels. Den røyter ca. 2 ganger pr. år og det blir ganske mye pels. (Du må ha en solid støvsuger) Du må regne med å bruke mye tid på oppdragelse av valpen, meld deg på kurs o.s.v. Det er spesielt viktig å ha en veldressert og velfungerende hund når den er 50 - 70 kg. 
For det første er det en forutsetning at hele familien er enig. Dersom du allerede har bestemt deg for rase er det lurt å ta kontakt med leonberger - folk. Gå gjerne på utstillinger, prat med hundeeiere og oppdrettere. De aller fleste leonberger eiere er like hyggelige som hunderasen. Kanskje du t.o.m kan få komme på besøk til noen som har leonberger, for å bli bedre kjent med rasen i mer rolige omgivelser. Du kan også ta kontakt med en av klubbens regionkontakter. 

Norsk leonberger klubb’s valpeformidler.
Valpeformidlerens oppgave er å informere potensielle valpekjøpere om rasen, han/hun har også oversikt over godkjente valpekull og oppdrettere. Her kan du også kjøpe raseinformasjons heftet. 

Norsk leonberger klubb’s avlsråd.
Klubben har eget avlsråd oppnevnt av styret. Avlsrådet jobber etter retningslinjer for avl og oppdrett av leonberger som er godkjent på klubbens generalforsamling. Oppdrettere som er medlem av klubben søker avlsrådet om godkjenning av parringen. 
 
 
LEONBERGER, BARE FORDELER, ELLER OGSÅ ULEMPER?
Vi skal se litt på noen av  leonbergerens egenskaper som er beskrevet i standarden.  
Barnevennlig.
At leonbergeren er barnevennlig er det mange som kan skrive under på og fortelle historier om. At den blir det forutsetter allikevel fornuftig omgang med barn fra den er liten valp. Det er din oppgave som hundeeier å passe på at hunden din blir behandlet med respekt av barn og at den får positive erfaringer med barn fra den er valp. Det gjelder leonberger såvel som alle andre raser. La aldri hund og barn være alene uten tilsyn. En leonberger kan lett dytte et barn over ende i ren iver. La ikke barn under tenårene gå tur med leonbergeren. Det kan fort bli en ubehagelig opplevelse dersom de skulle havne opp i en uforutsett situasjon. 

Vaktegenskaper.
Det er stor variasjon i leonbergerens vaktegenskaper. Noen hunder varsler aldri, mens andre viser tydelige vaktinnstinkt i ung alder. 
Selvsikkerhet og overlegen ro.
Rasen kan til de grader være så rolig at de ofte blir «mobbet» på dressurkurs etc. der hunden godt kan legge seg rett ned mens andre jevnaldrende valper er mer i lufta enn på bakken. Det kan også gi utslag i en tendens til å ville bestemme selv. (Jeg kommer, skal bare gjøre meg ferdig med det jeg holder på med) 
Lydighet.
Leonbergeren lærer fort. Den er glad i familien (flokken) sin, og trives best nå den får være sammen med den. Rasen er var for signaler og følelser. At en så stor rase som leonbergeren er lydig er en forutsetning for et lykkelig hundehold. Husk bare at den ikke blir det av seg selv. Det er din jobb å bygge videre på det oppdretteren har lagt grunnlaget for i planmessig avl og preging av valpene. Meld deg på dressurkurs, jobb bevisst med miljøtrening o.s.v. 
 

AKTIVITETER SAMMEN MED LEONBERGEREN.
Siden leonbergeren er veldig lettlært er det bare din egen fantasi som setter begrensninger for hva dere kan gjøre sammen.  Vær likevel oppmerksom på at fysisk trening det før året må begrenses siden rasen er hurtigvoksende. Hjernetrim derimot, går det an å holde på med fra starten. 

Vi skal her nevne de mest vanlige aktivitene. 

Lydighet.
Det er en rekke momenter som du og vennen din kan trene på. Dersom du setter som mål å kunne konkurrere i lydighet, kan du få regler for de forskjellige klassene fra NKK. Meld dere på kurs eller ta kontakt med den lokale hundeklubben hvor det ofte er et miljø der du kan trene sammen med andre. 

Spor/søksarbeid.
Leonbergeren har en utmerket nese, og den elsker å bruke den. Hvorfor ikke til noe nyttig og morsomt? Også her kan den lokale hundeklubben eller Norske redningshunder være til god hjelp. 

Vannarbeid.
Leonbergeren er en utpreget badoman. Den bader i vannskålen fra den er bitte liten, og det er få familier med leonberger i huset som har et tørt kjøkkengulv. (kjøp veltesikker vannskål) Etterhvert er det kommet i gang organisert trening enkelte steder i landet med mål å få hunden godkjent til søkshund i vann. Uansett om hunden blir godkjent er det rett hund på rett sted. 

Agility.
Agility er en hinderløype for hunder. Det er underholdende å se på , og mange hunde elsker det. Leonbergeren er ikke av de raskeste på agilitybanen, men de tar ikke unødige omveier. Noen av agility øvelsene bør en vente med til hunden er utvokst fordi de gir større belastninger på skjelettet enn hva som er bra for så hurtigvoksende hunder. Også her kan den lokale hundeklubben være til hjelp dersom du er interessert. 
 

Lavinehund.
I Norge fikk vi for første gang godkjent lavinehund for få år siden. Bak godkjenningen ligger mye hardt arbeid fra hund og eier. Siden leonbergeren er en stor og tung rase må den slite mer enn de tradisjonelle lavinehundene. Er du innstilt på å ta den jobben er Norske redningshunder rette forening å ta kontakt med. Utstilling.
Både Norsk kennel klub og lokale hundeklubber arrangerer utstillinger. Fra valpen er 4 - 9 mnd. kan den delta på valpeshow. Valpeshow er uoffisielle utstillinger og en fin anledning for deg og valpen til å bli kjent med rutinene i og rundt utstillingsringen. 
Du blir kjent med andre hundeeiere, og den sosiale delen er minst like viktig som konkurransemomentet. 
Fra hunden er 9 mnd. kan den delta på offisielle utstillinger. Det er inndelt i forskjellige klasser og etter kjønn. 
 

Hann hundene konkurrerer først. Når beste hannhund er kåret starter tispeklassene. Til slutt konkurrerer beste hannhund mot beste tispe om tittelen Best i Rasen (BIR), den som ikke blir best i rasen blir Best i motsatt kjønn (BIM). Utstillingene er også en fin plass å bli kjent med andre leonberger eiere. 
HUSK AT DIN LEONBERGER ER VERDENS VAKRESTE UANSETT RESULTAT PÅ UTSTILLINGEN.

Til slutt; les bøker. Det finnes en del litteratur om hund. Bruk ventetiden på å lese. 
En leonberger uten oppdragelse er ingen hyggelig kamerat. En hund er et levende vesen. En kombinasjon av arv og miljø. Det er din jobb å bygge videre på det grunnlaget oppdretteren har skapt. Lykkes du med det har du en trofast, barnevennlig og familiekjær venn. 

Dersom du nå har bestemt deg er neste skritt: 

Å velge oppdretter.
Det kan være flere momenter som spiller inn når du skal velge hvor du skal kjøpe valp. En ting er om det er en oppdretter i nærheten av der du bor. Uansett bør du besøke den eller de oppdretterne som er aktuelle. Hils på hunden(e) i familien og snakk med oppdretteren. Det er veldig greit om du og oppdretter føler at dere er på samme bølgelengde. 
En seriøs oppdretter: 
· har minst like mange spørsmål til deg som du har til han/henne. 
· har god kunnskap om rasen. 
· bruker mye tid på å sosialisere valpene.
· følger NKK’s  etiske retningslinjer for avl og oppdrett 
· følger opp valp og valpekjøper 
 

Å velge valp.
Det å velge én valp av et valpekull på kanskje 6-8 valper er ingen lett sak. 
I mange tilfeller vil oppdretter forbeholde seg retten til å velge for deg, fordi han/hun kjenner valpene best. Får du velge selv, er lurt å spørre oppdretter til råds. Dersom du har gitt opplysninger om hva du forventer deg av valpen, og hvilke muligheter du har, er det fornuftig å lytte til hva oppdretteren har å si om valget. 
HELSE - DE VANLIGSTE RASERELATERTE SYKDOMMENE.
Hofteleddsdysplasi (HD).
I Norge er det et eget bekjempingsprogram mot HD. Prosentandelen for hunder med HD har ligget rundt  10  % de siste årene. Leonbergeren kan røntges fra 18 mnd. alder. Hunder med sykdommen kan ikke brukes i avl. Forøvrig kan en hund med svak eller middels HD leve et fullverdig liv. Selvfølgelig skal den ikke overbelastes med trekk og kløv, hopping o.s.v. Det er ikke sikkert at hunden i det hele tatt vil vise symptomer. Dette er imidlertid individuelt. Noen kan ved økt alder vise tegn til stivhet og/eller halthet. 
Albueleddsartrose (AA).
Prosentandelen AA ligger i Norge på ca. 3-4 %. Også her kan hundene røntges fra 18 mnd. Hunder som brukes i avl må være røntget. Ved avl er det tillatt svak AA på den ene av foreldrene under forutsetning at den andre er fri. Her gjelder det samme i forhold til aktiviteter som ved HD. 
Øyesykdommer.
Hunder som brukes i avl må øyelyses, og ikke vise tegn til arvelige øyelidelser. 
Vokseverk. (Enostose)
Leonbergeren er en av de rasene som er mest disponert for lidelsen. Enostose er en spontant forekommende, selvhelbredende skjelettlidelse hos unge hunder. Den kan være smertefull for hunden, men uten fare for varige men. Den vanligste behandlingen er ro, eventuelt medikamentell behandling dersom smertene er sterke. Lidelsen opptrer hyppigst på valper fra 5 - 9 mnd. Den starter gjerne med halting som kan vare fra en dag til noen uker. Haltingen kan gjerne flytte seg fra ett ben til et annet, for så å komme tilbake til det første. Det er betennelse i de lange rørbena gir smertene. 
Andre sykdommer.
Ellers kan hunder få alle sykdommer som vi mennesker kan få.  Det forekommer hjertelidelser, spondylose og allergi på rasen, men er ikke ansett som noe stort problem av klubben. 
 
 

RASESTANDARD LEONBERGER. Gruppe 2 - FCI nr. 145

KORT HISTORISK OVERSIKT
 På slutten av 1830-, begynnelsen av 1840 årene krysset rådmann Heinrich Essig i Leonberg i nærheten av Stuttgart en svart-og-hvit newfoundlanstispe med en såkalt "Barry-hann" fra klosterhospitset Grosser St.Bernard. Senere brukte han i tillegg en pyreneerhund. Resultatet var svært store hunder med overveiende langhåret hvit pels. Essings mål var en løvelignende hund. Løven er byen Leonbergs våpendyr. De første hunder som virkelig ble kalt leonbergere , ble født i 1846. De forente de fremragende egenskapene hos utgangsrasene. Allerede etter kort tid ble mange av disse hundene solgt fra Leonberg som statussymbol i hele verden. På slutten av 1800-tallet ble leonbergeren i Baden-Württemberg fortrinnsvis holdt som brukshund på bondegårder. Den ble sterkt berømmet for sine egenskaper som vakt- og trekkhund. 
Under begge verdenskrigene og i nødsårene etter krigene gikk tallet på avlshunder dramatisk tilbake. 
I dag er leonbergeren i fremragende  familiehund, som egner seg godt til alle krav det moderne liv stiller 
. 
HELHETSINNTRYKK:
I samsvar med den opprinnelige hensikten er leonbergeren en meget stor, kraftig, muskuløs, men likevel elegant hund. Den utmerker seg ved harmonisk kroppsbygning og selvbevisst ro sammen med avgjort livlig temperament. Særlig hannen er stor og kraftig.  
PROPORSJONER:
Forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Brystdybden er rundt 50% av mankehøyden. 

ADFERD OG KARAKTER (gemytt):
 Som familiehund er leonbergeren en behagelig partner under nåtidens bolig- og levevilkår. Den kan uten vanskeligheter tas med overalt og er utpreget barnevennlig. Den er verken sky eller bisk. Som selskapshund er den en behagelig, lydig og fryktløs ledsager under alle livsforhold. 
Kravet om gemytt omfatter særlig: 
· selvsikkerhet og overlegen ro 
· middels temperament (bl.a også lekenhet) 
· lydighet 
· god læreevne og hukommelse 
· mangler lydømfintlighet. 
 

HODE:
Stort sett dypere enn bredt og snarere langstrakt enn sammentrykt. Forholdet mellom nesepartiet og skallen er ca. 1:1. Skinnet ligger stramt overalt uten rynker i pannen.  
SKALLEN:  Lett hvelvet sett i profil og forfra, kraftig i samsvar med kroppen og bena, men ikke tungt. Bakre del er ikke vesentlig bredere enn ved øynene. 
STOPP:  Tydelig, men middels utpreget. 
ANSIKT:
NESEBRUSK: Alltid svart 
NESEPARTI:     Snarere lengt, avsmalnende, men aldri spisst. Neseryggen jevnt bred, aldri konkav, snarere lett konveks (sauebukkaktig) 
LEPPER:  Stramme, svarte, lett lukkede munnvinkler. 
KJEVER/TENNER:  Kraftige kjever med perfekt, regelmessig og fullstendig saksebitt, der øvre tannrad griper over nederste uten mellomrom og tennene står loddrett i munnen, med 42 friske tenner i samsvar med tannskjemaet (manglende M3 godtas). Tangbitt er tillatt. Ingen innsnevring av hjørnetennene i underkjeven. 
KINN:  Bare svakt utviklet. 
ØYNE: Fra lysebrune til så mørkebrune som mulig, middels store, ovale, verken dyptliggende eller fremstående, verken for tettsittende eller for langt fra hverandre. Øyelokkene strammer uten å vise bindehud. Det hvite i øynene (hornhinnen) må ikke være rødt. 
ØRER:  Høyt ansatt, ikke langt bak, nedhengende, tett inntil hodet, middels store, kjøttfulle. 
HALS:
Lett buet, går over i manken uten overgang, snarere lang enn sammentrengt, uten løst skinn på halsen og huder haken. 

KROPP
MANKE: Utpreget, særlig hos hanner. 
RYGG: Stram, rett, bred. 
LENDER: Brede, kraftige, muskuløse. 
KRYSS: Bredt, relativt langt, mykt avrundet, flytende overgang til halefestet, absolutt ikke overbygget. 
BRYST: Bredt, dypt, må nå minst ned til albuen, ikke for tønneformet, snarere ovalt.  
UNDERLINJE I PROFIL: Bare lett opptrukket. 
HALE: Meget sterkt behåret. Henger rett ned i stående stilling. I bevegelse bæres den bare lett utbøyet, så vidt mulig ikke over forlengelsen av rygglinjen. 

LEMMENE:
Meget kraftige, særlig hos hannen. 
FORBEN: 
GENERELT: Rette, parallelle og ikke for trang benstilling. 
SKULDER/OVERARM: Lang/skråstilt uten å danne for stump vinkel med hverandre, muskuløs; albuen tilgivende. 
MELLOMFOT: Sett forfra: kraftig, fast, rett. Sett fra siden nesten loddrett. 
POTER: Rettstående (verken innover- eller utovervridde), avrundede, lukkede. Tærne godt hvelvet. Svarte tredeputer. 
BAKBEN:
GENERELT: Ikke for trang benstilling sett bakfra, parallelle ben. Hasene og potene verken utover- eller innovervridde. Ulveklør må være fjernet. 
BEKKEN: Skråttliggende. 
LÅR: Temmelig langt, skråttstilt, meget muskuløst, Lår og underlår danner en tydelig vinkel. 
HASELEDD: Kraftig, tydelig vinkel mellom underlår og mellomfot. 
POTER: Retter, svakt ovale. Hvelvede tær. Svarte tredeputer. 
BEVEGELSER: Romgripende, jevne bevegelser i alle gangarter; lange skritt med godt fraspark. Rett benføring i skritt og trav sett for- og bakfra. 

PELS
BESKAFFENHET: Middels myk til grov, langhåret, ligger inntil kroppen, aldri med skill. Kroppens konturer må være tydelige til tross for god underull. Glatte hår, men lett bøyet pels er tillatt. Krage på hals og bryst, særlig hos hannen. Tydelig behåring på forbena, utpregede bukser på bakbena. 
FARGER: Gul, rød, rødbrun, også sandfarget (blekgul, kremfarget) og alle kombinasjoner mellom dem, alltid med svart maske. Svarte hårspisser er tillatt, men hundens grunnfarge må ikke være svart. Lysere sjatteringer av grunnfargen på undersiden av halen, på halskragen og behåringen på forbena og buksene på bakbena må ikke bære så utpreget at det forstyrrer harmonien med hovedfargen. En liten hvit brystflekk eller smal bryststriper og hvite hår på tærne godtas. 
 

FEIL:
Hvert lille avvik fra de ovennevnte punktene regnes som mangel, hvert tydelige avvik som feil. Bedømmelsen må stå i nøyaktig forhold til graden av avviket og ta hensyn til i hvilken utstrekning det svekker det vesentlige (fremfor alt atferd, type, harmoni, bevegelser). 
DISKVALIFISERENDE FEIL:
· Skye og biske hunder 
· Store anatomiske feil (f.eks. utberget kuhasighet, utpreget krum rygg, sterkt nedfallen rygg, ekstrem utovervridning av forpotene, absolutt utilstrekkelig vinkler i skulder, albu, kne eller haseledd.) 
· Tannmangel (unntak M3), over- eller underbitt, andre bittfeil 
· Under minstehøyde 
· Sterkt krøllhale eller halen krøllet over ryggen 
· Krushår eller store krøller 
· Gale farger (brunt med brun nesebrusk og brune tredeputer, black & tan, svart, sølvgrått, viltfarge) 
· Fullstendig fravær av maske 
· Brun nesebrusk, brune tredepoter 
· Svært sterk pigmentmangel på leppene 
· Øyne uten brunt i 
· For mye hvitt (fra tærne til mellomfoten, brystflekk større enn en hånd, hvitt andre steder) 
· Entropium, ektropium 

NB! Hanner må ha to tydelig normalt utviklede testikler, som er kommet helt ned i pungen.